Gå til innhold

Dokumentasjonsplikt…

mars 26, 2020

Verden har blitt helt annerledes. Det er ingenting som er som før, og jeg fant ut at jeg rett og slett måtte dokumentere dette som skjer. Jeg har de siste årene lagt bloggen mer og mer på hylla, og det er i grunnen flere grunner til det. En av dem er at jeg har vært redd for ubehagelige kommentarer og rett og slett hva andre mennesker tenker og tror om meg og mitt. De siste dagene har gjort at jeg tror jeg skal bli blaffen i dette og ta meg sammen.

Vi befinner oss altså nå i 2020, nærmere bestemt mars. Den tiden av året hvor jeg alltid tenker at nå blir livet lettere, dagene lysere og alt går den rette veien. Men ikke i 2020. Det var året alt ble avlyst, alt ble satt på pause. De siste dagene har jeg tenkt mye tilbake til nyttårsaften og våre planer for det nye året. 2020 skulle være året vi som par og familie skulle bli flinkere til å være sosiale. Vi skulle komme oss ut av småbarnsforeldrebobla og begynne å leve livet litt igjen. Mer kos med venner, flere arrangementer og ja til mer barnevakt. Vi hadde Hellasplaner, hytteplaner og jeg følte meg klar til å være litt mer meg selv og ikke bare mamma, klatrestativ og hverdagsslave. Nei, 2020 skulle bli året vi tittet ut av bjørnehiet, endelig.

Og vi startet egentlig bra! Med eksamen for Galedamen, sosiale aktiviteter med venner og familie og en ganske så bra tilværelse. Så sa det pang. Hele verden stenges ned, og noe så lite, usynlig og utrolig irriterende som et VIRUS stenger ned hele livet. Jepp, menneskeheten har blitt rammet av Coronavirus. Jeg lurer på hva jeg kommer til å tenke når jeg en gang i framtiden leser dette. Hva kommer jeg til å huske fra denne tiden? Hva kommer jeg til å ta med meg? Og hvordan kommer dette til å gå i det lange løp?

Det første jeg vil tenke tilbake på er hvor imponert jeg er. Jeg er så mektig imponert og stolt over alle de fine ungdommene som til tross for stengte skolebygg står opp hver eneste dag. Tidlig. Flere av dem er på melding før jeg har stukket tærne utenfor dynen. Disse unge, fine menneskene imponerer meg stort, og gjør meg stolt og varm om hjertet.

En annen ting som har slått meg i bakken er alle de flotte menneskene jeg jobber sammen med. Lærernorge består åpenbart av en rekke individer som evner å snu seg rundt, brette opp ermene og skape magi av ingenting. De færreste i grunnskolen har vel gjort det vi har drevet med de siste dagene tidligere. Alle jeg kjenner har kastet seg over utfordringen og jobber på måter de aldri tidligere har forestilt seg. Det benyttes videosamtaler, chatsamtaler, undervisning på kjøkkenbenken med unger hengende rundt halsen og dette KLARER vi! Jeg er helt sikker på at vi fortsatt gjør en forskjell i elevenes liv, og vi jobber både seint og tidlig. Er faktisk en smule stolt av å tilhøre denne yrkesgruppen akkurat nå!

Tenk det var et virus som skulle til. Et lite fillevirus som er så lite at det ikke engang er synlig med det blotte øyet. En virus som satt hele samfunnet ut av drift. Som skapte frykt, redsel, kaos, død og fordervelse. Tenk at vi ikke vet!

Jeg innser at jeg bare er en liten fis i alt dette store. Og det som er enda verre å tenke på er at noe så lite som en liten fis i form av et virus som kan knekke hele meg og min tilværelse….

No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: